Allan Griff, rådgivende kjemiingeniør, spaltist for PlasticsToday og selverklært realist, kom over en artikkel i MIT News full av vitenskapelige usannheter.Han deler tankene sine.
MIT News sendte meg en rapport om forskning som involverer zeolitter, porøse mineraler som brukes til å lage propan fra skrap (resirkulert) polyolefiner med en koboltkatalysator.Jeg ble overrasket over hvor vitenskapelig feil og misvisende artikkelen var, spesielt med tanke på opprinnelsen ved MIT.
Porøse zeolitter er velkjente.Hvis forskere kan bruke porestørrelsen sin til å produsere 3-karbonmolekyler (propan), er det nyhetsverdig.Men det reiser spørsmålet om hvor mye 1-karbon (metan) og 2-karbon (etan) kommer gjennom og hva du gjør med dem.
Artikkelen antyder også at resirkulerbare polyolefiner er ubrukelige forurensninger, noe som er feil fordi de ikke er giftige i sin normale faste form - veldig sterke CC-bindinger, lange kjeder, lav reaktivitet.Jeg vil bekymre meg mer om giftigheten til kobolt enn plasten.
Toksisitet av solid plast er et populært bilde basert på menneskets behov for å motstå vitenskapen slik at vi kan tro på det umulige, som går tilbake til komforten i spedbarnsalderen når ingenting kan forklares.
Artikkelen blander PET og PE og inkluderer en tegning (over) av en brusflaske, som er laget av PET, kjemisk svært forskjellig fra polyolefiner og allerede verdifullt resirkulert.Ikke irrelevant, da det appellerer til folk som ser mange plastflasker og tror all plast er skadelig.
Tegningen er også misvisende ettersom den viser tilførselen til en ringformet (aromatisk) plast og fremstilling av propylen, ikke propan.Propylen kan være mer verdt enn propan og trenger ikke tilsatt hydrogen.Tegningen viser også produksjon av metan, som ikke er ønsket, spesielt i luften.
Artikkelen slår fast at økonomien for å lage propan og selge den er lovende, men forfatterne gir verken investerings- eller drifts- eller salgs-/prisdata.Og det er ingenting om energibehov i kilowatt-timer, noe som kan gjøre prosessen mindre attraktiv for mange miljøinnstilte mennesker.Du må bryte mange av de sterke CC-bindingene for å bryte polymerkjeden, en grunnleggende feil i mye avansert/kjemisk resirkulering bortsett fra litt pyrolyse.
Til slutt, eller faktisk først, påkaller artikkelen det populære bildet av plast hos mennesker (og fisk), og ignorerer umuligheten av fordøyelse eller sirkulasjon.Partiklene er alt for store til å trenge gjennom tarmveggen og sirkulerer deretter gjennom et nettverk av kapillærer.Og hvor mye som betyr noe, som jeg ofte sier.Kasserte fiskegarn kan være skadelig for vannlevende skapninger, men det er også å fange fisk og spise dem.
Likevel ønsker mange mennesker fortsatt å tro at mikroplast er inni oss for å støtte deres behov for å motstå vitenskapen, som frarøver dem komforten til mirakler.De er raske til å merke plast giftig fordi det er:
●unaturlig (men jordskjelv og virus er naturlige);
●et kjemikalie (men alt er laget av kjemikalier, inkludert vann, luft og oss);
●foranderlig (men det er også været og kroppene våre);
●syntetisk (men det er mange medisiner og matvarer også);
●bedrift (men selskaper er kreative og holder prisene nede når de er ansvarlig regulert).
Det vi virkelig frykter er oss selv - humanipulasjon.
Det er ikke bare de uvitenskapelige massene som tenker på denne måten.Vår egen bransje satser på å stoppe «plastforurensning», det samme gjør politikerne som med rette ser på slik myteforståelse som å gjøre det velgerne vil.
Avfall er et annet problem enn forurensning, og vår plastindustri kan og bør redusere tapene.Men la oss ikke glemme at plast bidrar til å redusere annet avfall - mat, energi, vann - og forhindrer patogenvekst og infeksjon, men forårsaker ingen.
Plast er relativt ufarlig, men folk vil at de skal være dårlige?Ja, og nå ser du kanskje hvorfor.
Innleggstid: Des-09-2022